Vitne eller myteformidler?

Petter Dass var prest i Alstahaug på Helgelandskysten og har nok truffet samer, slik han sier. Men det er påfallende at en av hans forgjengere, Peder Claussøn (1545–1614), hundre år tidligere skriver om «Finnerne»:

Claussøns og Dass’ beskrivelser er slående like. Claussøn var prest i Audnedal i Vest-Agder og var aldri lenger nord enn Bergen (3). Det er antatt at han fikk sine kunnskaper om Nord-Norge fra sin venn, lagmannen i Agder, Jon Simonsson (1512–1575), som var oppvokst Trondheim og hvis far muligens drev handel nordover (4). Men selv Jon Simonsson må i beste fall ha vært en annenhånds kilde med hensyn til samenes gann og trolldom. En mer sannsynlig kilde er den svenske geograf-biskopen Olaus Magnus (1490–1557) som allerede i 1555, i sin beskrivelse av de nordiske folkene (5), gjenga historiene om samens tre magiske knuter som gir vind av forskjellig styrke og sjelereisene til fjerne land, inkludert det å ha med en pant, for eksempel en ring, tilbake (figur 2).

I det nordiske presteskapet har det altså dannet seg mytiske oppfatninger om samene. Kanskje var disse oppfatningene formidlet av universitetene der de hadde lært sin teologi, kanskje var de allemannseie i form av vandresagn. Tre hundre år etter Claussøn skriver Johan Turi (1854–1936), selv same, i dansk oversettelse:

Birrus er djevelen. Hen er neppe identisk med den kristne djevelen, men er den som må ta seg av de sjelene Gud ikke vil ha (7). I sitatet later Turi til å bekrefte Olaus Magnus’, Claussøns og Dass’ historier, men det er mulig at han bare videreformidler myten siden den sjelelige reisetradisjonen antakelig opphørte på 1800-tallet (8, 9).

Sjelens åndeløse reise

Sjelereisenes mål var i virkeligheten helst dødsriket (9), ikke «fremmede Lande» slik Dass og Olaus Magnus sier. Når en person ble syk, kunne det skyldes at noen i det hinsidige ville ha den sykes sjel over til seg. Noaiden var lege og måtte derfor kunne dra til den andre siden og forhandle på pasientens vegne. Vi må forutsette at noaidene opplevde reisene sine. Dette å reise i en åndelig dimensjon er utbredt blant sirkumpolare folkeslag og antakelig svært gammelt (9). Tradisjonen har overlevd fordi reisene ble oppfattet som reelle. Da må det finnes et nevronalt, hjernemessig, grunnlag for reiseopplevelsen. Noen medisinske tilstander kan kaste lys over fenomenet. Epileptiske anfall kan hos noen innebære følelsen av å bli transportert til et annet sted. En av mine pasienter fortalte hvordan hun under anfallene kom til et deilig, stort og lyst rom med mange, mange mennesker. Hun spurte: «Er det dit vi kommer når vi dør?» En annen pasient har beskrevet reiser til stjernene under anfallene sine (10). Denne siste pasientens epilepsi hadde utgangspunkt i overgangen mellom isselapp og tinninglapp, Brodmans area 39 med gyrus angularis. Dette hjernebarkområdet er en del av standardnettverket (default mode network) som står for selv-opplevelsen (11). Elektrisk stimulering av gyrus angularis kan gi en ut-av-kroppen-opplevelse, en følelse av at selvet (sjelen) svever ut av den fysiske kroppen, slik det er rapportert hos epilepsipasienter som gjennomgår slik stimulering før operasjon (12, 13). Narkolepsi er en annen tilstand som med sine drømmeaktige syner i halvvåken tilstand kan minne om noaidens transe. Noaiden kan ha kunnet manipulere de nevronale mekanismene som ligger til grunn for ut-av-kroppen-opplevelser, drømmer og hallusinasjoner. Teknikken har antakelig minnet om selvhypnose. En hypnotisert person kan ignorere omgivelsene, men være intenst konsentrert om den indre opplevelsen som kan framstå svært virkelig. Hypnotiserbarhet (suggererbarhet) er normalfordelt i befolkningen; det vil si at noen få er spesielt suggererbare (14). Blant disse finner vi nok noaidene.

Sjelereiseteknikkene var hemmeligheter som noaidene bevarte seg imellom. Derfor vet vi lite om dem. Det er ikke kjent om noaidene brukte hallusinogene sopper og planter, eller væskebegrensning og søvnløshet for å oppnå transen, selv om dette er kjent fra andre kulturers sjamanisme (9). Faste, brennevin og tromming er beskrevet som hjelpemidler (15). Det bidro også at pusten ble svakere, der han eller hun lå «foruden al rørendes Aande», «sort og blaa i sit Ansigt». Den svake pusten ga noaiden en respiratorisk acidose. Lav pH påvirker hjernen på mange vis. For eksempel har glutamatreseptorer av NMDA-type egne seter for protoner. Når reseptoren binder protoner, blir den mindre aktiv. Muligens virker protonene psykotropt, som NMDA-reseptorblokkerne ketamin og fensyklidin, som kan gi både ut-av-kroppen-opplevelse og hørsels- og synshallusinasjoner (16).

Under reisen var noaiden sårbar. Kom noen borti ham eller henne, kunne kroppen dø og sjelen miste tilholdsstedet sitt (6). Det kan ligge erfaring bak en slik oppfatning: respiratorisk acidose reduserer hjertets pumpeevne og disponerer for rytmeforstyrrelser (17). En plutselig aktivering i form av en skump kunne nok føre til ventrikkelflimmer og noaidens død.

Selv om trommen var nyttig til sjelereiser, var den antakelig hyppigst og nyligst brukt til rådgivning og spådom. Noaiden la en gjenstand, en viser, på trommen og slo på skinnet med hammeren av reinhorn. Avhengig av hvor viseren spratt på trommen og hvilke figurer (figur 3) den nærmet seg, fikk man svar på spørsmålet man hadde stilt (8).

Tryllekunst og troskamp

En pussighet i Petter Dass’ skildring er at noaidens ånd kommer tilbake med noe høyst konkret og materielt, en gjenstand, en suvenir, som skal bevise hvor han har vært. Her står vi overfor en tryllekunst, en fingerferdighet, på gammalnorsk slœgð, et ord vi finner igjen i «slu», «sløy», «sløyd» og i engelsk «slight of hand». Gitt at Dass har opplevd dette, har det vært viktig for noaiden å overbevise presten. Vi kan se situasjonen fra noaidens side: Her kommer en mektig geistlig, en kongens mann med utdannelse fra København. Som sokneprest i Nordlands mest innbringende sokn er han formuende. Han mener at noaiden og folket hans er Satans barn. Dass utfordrer noaiden: «Vis at sjelen din kan reise! Men ta med deg bevis på hvor du har vært!» Dette er en kampsituasjon. Det er statsmakten mot urfolket. Det er den fastboende mot nomaden. Det er kristendommen mot en tro som nå på det nærmeste er utryddet. I det lange løp vant vel Dass. Men der og da er kampen ikke avgjort. Og noaiden bruker det som må til, selv slu fingerferdighet og fysiske bevis. Hadde noaiden fått ordet, ville han kanskje sagt at Dass gjør bruk av samme type virkemidler i kirken. Det har han selv sett når han kommer «til HErrens høyverdige Bord», dvs. til nattverd, og blir budt Jesu blod og legeme i form av vin og brød.

Kampen mellom noaiden og Petter Dass fortsetter i våre dager. Nå som verden skal gå over fra fossilbasert kraftproduksjon til «grønn» energi, er samiske landområder blitt interessante for vindkraftutbyggere. Og hellige fjell, som Sieidi (Skarvberget) i Porsanger og Rásttigáisá i Sør-Varanger, egner seg for vindmøller (20). Grønn energi skal redde menneskeheten fra global oppvarming og utslettelse. Det er tydelige religiøse undertoner i dette. Og som kristendommen på 1600- og 1700-tallet, går den nye trosretningen løs på de samiske tradisjonene.